Naa er jeg her!

Ja, her er jeg da 8 Sand Road, 12033 Castelton NY. Mixede folelser om hvordan jeg skal vende meg til alt det nye rundt meg.

Ankomsten paa flyplasse i Washington DC foltes bare unodvendig og jeg ble ikke storre fornoyd da jeg fikk vite at jeg maatte vente en hel time ekstra fordi flyet mitt var forsinket. Ikke bare ble jeg dratt ut av sengen kl 04.30 om morgenen, men jeg maatte ogsaa vente i ca 3 timer paa en stor flyplass alene. Jeg rakk ikke engang aa si farvel til mine nye venner paa campen fordi jeg ble tvunget i seng kl 12 samtidig som de andre 10 som skulle ta samme buss som meg. Alle de andre fikk jo brukt tiden sammen og sagt hade til hverandre.. Men allikevel, jeg kom meg gjennom det.. Heldigvis motte jeg Marthe paa flyplasse og vi fikk snakket litt for vi maatte skilles enda en gang.

Flyet til Albany var lite, men jeg fikk et sete paa en enmanns rekke alene saa der fikk jeg sovet litt.. Fikk ikke mye tid til aa forberede meg paa hva som ventet meg paa flyplassen. Jeg hadde verken snakket med vertsfamilen eller sendt mail om hvordan vi skulle finne hverandre. Men som en vanlig turist var jeg flink og plukket opp bagasjen min og gjorde meg klar for aa mote menneskene som jeg skulle dele et helt aar med.

Jeg var veldig naervos da jeg gjorde meg klar, provde aa se etter kjente fjes, men dem fant jeg ikke. Jeg begynte aa lete febrilsk etter telefon numre, men saa fant jeg ut at jeg ikke hadde noen penger til aa ringe med. Der satt jeg uten tilgang til videre kontakt med verden, en liten jente i store store Amerika. I det jeg begynte aa tenke at de hadde glemt meg hoerte jeg noen rope navnet mitt med en veldig rar aksent. Det var Mark som kom smilende mot meg og forklarte at han var kjaeresten til Susan og at hun og datteren Amanda ventet paa meg i bilen utenfor. Da var det ikke saa skummelt lenger:)

Susan var hyggelig og gav meg en klem da hun saa meg , Amanda og jeg visste ikke helt hva vi skulle gjore, men vi haandhilste og smilte til hverandre.. Paa veien pratet hun masse og alle virket veldig hyggelig og glade for aa se meg.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om dette aaret enda for jeg har ikke blitt vant til tanken, hjemlengselen har allerede slaatt inn noen ganger og jeg kan si vel si at jeg har felt et par taarer. Men jeg skal klare dette! Jeg er en stor jente og jeg skal vise at jeg er selvstendig og det skal jeg igjen bevise naar jeg kommer hjem:)

Glad i dere alle alle sammen som leser dette og er veldig glad for at dere folger med paa oppdateringene mine! Da foler jeg meg ikke saa ensom lenger. Vel, onsk meg lykke til og folg med paa vedere innlegg;)

I'll be your american girl, but there is no place like home:)